Ord

Her kommer en del av mine tanker i en slags bloggform, men på ingen måte en løpende dagbok....

Tanker om kunst og kreativitet

Kvalitet er hva vi tilføyer vårt arbeide ved at vi strever etter å bli ett med hva vi gjør, uansett om vi reparerer en sykkel eller spiller fiolin.

Jeg har ofte en følelse av at mye av det som foregår i kunstens verden i dag er et hektisk kappløp etter å forsøke å finne på noe helt nytt, noe ingen tidligere har tenkt på. Det virker noe tomt, synes jeg. Vi irrer rundt som galninger på jakt etter nyheter.På 70-tallet dominerte sosialrealismen innenfor litteraturen i Norge. Forfattere skrev for arbeiderklassen sa de, men arbeiderklassen leste Barbara Cartland og Alistair MacLean. Hvis du var fru Jonsen i fjerde som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med en mann som drakk opp alle pengene og ei datter som ble gravid på ungdomsskolen og en sønn som satt inne for stoff, ville du føle deg oppløfta av å lese om fru Hansen , en kvinne som vaska fabrikksgolv fra 7 til 4, med ei datter som blablablabla osv.? Nei, du ville antagelig gå og kjøpe den seneste Cartland-romanen for å drømme deg bort til et annet liv, et liv du så bittert ville vite ikke er for deg, men du behøver vel for svarte ikke bli påmint om det hele tida, hva?

Er ikke det kunstens situasjon i dag, i et nøtteskall? Til og med når vi sier at vi skaper for folket så er folket ikke interessert. Så vender vi oss bort fra folket og beskylder dem for ikke å forstå. Hva om de gir uttrykk for en forståelse som ligger under overflaten?Jeg mistenker at grunnen til at folk leser slikt som Cartland er fordi vi lengter etter myter. Vi lengter etter historier som handler om det vi ikke lenger holder for virkelig; idéens verden, den åndelige sfæren. De historiene er døde nå, så istedet leser vi Cartland.

Så lenge kunstnere av alle slag nøyer seg med å kommentere virkelighetens overflate - uansett hvor briljant og intellektuelt dyptloddende vi gjør det - vil kløften mellom oss og folket bestå. Det har ikke alltid vært slik. Kunstnere har ikke alltid vært utskudd, merkelige skapninger som kanskje vil bli «forstått» først om hundre år.Det er ikke min mening å påstå at vi bare burde male pene landskap. Langt i fra, men på en eller annen måte føler jeg at den virkelig revolusjonære kunsten av i dag ikke finnes der hvor trendene hersker - og det finnes altfor mye trendighet rundt omkring. Kunst har i alt for høy grad blitt en lek for de intelektuelle. «Å gid, jeg lurer virkelig på hva X mener med ditt og datt?» Så slår de sine hoder sammen og kommer på noen ord om dette, noen av dem fulle av vidd, kanskje, og så ler de litt og tar en klunk champagne. For min del gir jeg blanke i hva X eller Y «mente å si»! Jeg vil beveges, ikke «stimuleres intellektuelt»!

Hva som bekymrer meg er altså tendensen til å intellektualisere kunsten. Jeg bryr meg ikke om noen finner på en gåte, et puslespill som jeg skal løse og kaller det for kunst. Det er greit, men vent ikke at jeg skal begeistres. Ikke forvent at jeg skal kjenne meg inspirert, opplyst.

«Å, kjære! En suppeboks, du! Det får meg til å se de boksene i et helt nytt lys! Jeg tror ikke at jeg har vært bevisst dem før, ikke egentlig!» Så går vi hjem og beundrer oss selv i speilet en stund. Nå ser du - jeg mener virkelig ser - suppebokser. Kanskje det igjen leder til at du begynner å se andre objekter med. Like isolert. Du begynner kanskje å fundere over dette; åh massekonsumsjonen, åh ditt og åh datt - og det er ikke så ille. Det er en bra begynnelse, det er det.Men det jeg lengter etter å se og det jeg ønsker å skape er noe som går dypere. Jeg er ikke så sikker på hva dette skulle være, men har vi nå ikke innsett hva det er for slags samfunn vi lever i? Hvorfor understryke det mere? Er det ikke på tide å begynne å tenke mere på hva slags framtid vi er på vei inn i?

Jeg tror at kunsten er et kraftfullt verktøy med hvilket vi kan gjøre noe for å påvirke framtiden, men først må vi bli bevisste dette. Vi må også innse at virkelige forandringer ikke skjer ved at vi kommenterer livets overflate for deretter å trykke våre kommentarer som plakater eller skape slagord eller pusle i sammen et puslespill. Det er en lek for småskårne mennesker.Det som er interessant er hvordan de objekter vi skaper påvirker omgivelsene. Denne formen her, hvilket inntrykk gjør den på betrakteren? Denne fargen? Denne lyden? Jeg bryr meg ikke om hvordan man «forstår» det eller hvordan man kan intellektualisere det. Jeg bryr meg ikke om noen finner et puslespill i det hele; en slags kunstnerisk spørrelek hvor de forsøker å finne de «rette» svarene. «Forstår» vi en stein? Kan du forklare kveldshimmelen for meg?

Jeg strever etter å skape noe som i det stille virker på de under - (og hvorfor ikke «over»?) - bevisste nivåene, om disse finnes. Jeg vil skape noe som er virkelig subversivt fordi det underminerer grunnen vi har bygd våre samfunn på. Jeg vil langsomt grave bort den tilsynelatende solide grunnen vi står på. Dette er en langsom men stadig prosess. Jeg vil rive ned hele det forbanna skithuset! Jeg nøyer meg ikke med bare å kommentere det.Er det ikke dette vi mener når vi taler om hjernens høyre halvdel? Å kombinere den venstre og den høyre og få dem til å arbeide sammen? Å utforske den høyre som har blitt etterlatt i skyggene så lenge nå?

Det er ikke min hensikt å foreslå noen begrensninger for hva som er og ikke er kunst. Jeg arbeider selv med såkalt populærkunst og jeg strever etter at den også skal aksepteres som Kunst, men også i mitt arbeide forsøker jeg å implisere tankene mine - hovedsakelig ved å forsøke å være så mye «ett» med hva jeg holder på med for øyeblikket, som mulig. Idéen bak en politisk karikatur er selvfølgelig viktig, men jeg velger å tro at det er enda viktigere om jeg forsøker å legge så mye «kjærlighet» som mulig, i hver linje jeg tegner. Leserne er antagelig ikke bevisste dette, men jeg tror (eller håper i det minste) at dette vil ha en dypere virkning på dem på sikt.Derfor anser jeg at det betyr intet hva slags verktøy du bruker, hva slags genre du jobber innenfor; hvis du forsøker å bli ett med hva du gjør, vil dette spre seg som ringer i vannet.

Et annet spørsmål er hvor dette vi kaller talent kommer i fra? Er det noe vi er født med eller kan vi utvikle det ved øvning? Kan vi utdanne talent?Jeg er tilbøyelig til å tro at vi ikke fødes som «tabula rasa» - en blank side. Jeg husker da jeg så inn i øynene på sønnen min rett etter at han trådte inn i denne verdenen; det var et lite sjokk å møte det blikket; eoner gammelt. Det var ikke blikket til en nyfødt baby. Det var en bevissthet som hadde sett alt, som hadde levd gjennom uregnelige tidsaldre. Samtidig var det et forvirret blikk. Det sa: hvordan havna jeg her? Hva i helvete er dette? Denne usle kroppen? Er dette et nytt mareritt? Og hva faen er du for en type, om jeg tør spørre?

Jeg tror at vi kan utvikle det vi kaller for talent men jeg tror også at vi behøver noe ekstra «som vi har med oss» for å oppnå noe spesielt, utover det vanlige. Det behøver ikke å være ferdigheter i tegning eller maling eller slikt. Nei, tvertom. Se bare på VanGogh. Men vi behøver en viss drivkraft, en lengsel i visse retninger - og dét er hva jeg tror vi har med oss fra et eller annet sted.

Dette fører meg videre til et annet spørsmål: alle disse work-shopene som har blitt så populære. Det er ganske imponerende. Om du ønsker å lære deg å skrive, så deltar du i nærmeste skriveverksted og får lære deg hva du skal og ikke skal. Deretter går du fornøyd hjem og begynner å skrive din første roman.

I det store og hele mistenker jeg at det kan ligge en fare i å bli lært for mye. Naturligvis er det nødvendig å bli veiledet til en viss grense, men jeg tror at veilederen/læreren må la eleven få utforske helt på egen hånd. Slik jeg ser det er kunstlærerens oppgave stort sett å være den som har nøklene, nøklene til forskjellige verktøy og ferdigheter, men hvis han/hun blander seg altfor mye i den individuelle elevens utvikling, er det fare på ferde. Læreren burde utvikle en slags intuisjon for elevens individuelle behov. Vi behøver alle veiledning, det er sant, men det kan ikke være i en og samme retning for hver og en av oss. Dette er imidlertid et vanskelig tema da det ligger åpenbare farer i altfor mye frihet med. Jeg tror på en viss grad av restriksjon, være seg selvpålagt eller fra noen annen. Vi behøver hindre for å utvikles men dette varierer fra individ til individ og dette må en lærer være seg bevisst.

Jeg tror at workshopping i og for seg er kan være av det gode, men det finnes en fare her. Det hele avhenger av hvem som leder det. Faren ligger nettopp i dette å bli lært «tricks»., å bli undervist i hvordan man skal unnvike det man utgår fra er feil. Kanskje var det bedre om man ble ført inn i «feller»?

Det perfekte ligger i det uferdige, er det sagt. Jeg tror at det finnes i det minste to veier; den ene går ut på at man lærer seg det perfekte for å jobbe seg bort fra det. Den andre at man er uferdig og strever mot det perfekte. Begge er likeverdige - og der finnes sikkert flere.Å utdanne andre er en høyst besværlig oppgave og kanskje spesielt så når det handler om kunst og kreativitet. Det er ingenting for amatører. Det krever en fullt utviklet kunstner som også bør ha en god kunnskap til den menneskelige naturen.

Wilfred Hildonen, september 1998.

Hvorfor abstrakt?

Det er titelen på en bok jeg fant på et loppemarked for mange år siden, men som jeg enda ikke har lest. Allikevel vil jeg forsøke å forklare hvorfor jeg selv har søkt etter det abstrakte i mitt maleri, siden jeg begynte å male i 1982.

Inntil da hadde jeg alltid tegnet, men jeg falt i den fellen så mange faller i uten veiledning fra lærere som vet bedre. Flinkhetens snare kunne den kalles. Jeg kalte den min iskalde lek med døde former.

Hvorfor det?
For å svare, må vi utdype hva som ligger i det "å være flink til å tegne". Som oftest innebærer det en teknisk dyktighet, som ikke er å forakte i seg selv, men skjult i denne dyktigheten ligger en dyp grav som talentet lett kan falle i og langsomt avgå ved døden av kjedsommelighet som en annen Faust som har gjennomskuet alt, men mistet livsgleden.

Som barn vil man naturligvis alltid søke etter å bli flinkere i det man gjør. Så også med tegning og det barnet som skiller seg ut når det gjelder å tegne, er jo det som er flink til å etterligne den fysiske virkeligheten rundt oss. Men alle barn tegner og de tegner med fryd og glede helt til de voksne oppdager det dyktige barnet og fremhever det framfor de andre. Det er heller ikke feil, men samtidig dreper denne rosen av det framstikkende talentet, gleden av å skape hos de andre barna. Men det er ikke det eneste som risikerer å gå tapt. Noe av det mest essensielle ved skapelsesprosessen synes å være gleden og det lekfulle. Dette risikerer det talentfulle, dyktige barnet å miste. 

Jeg var et slikt talentfullt barn. Å tegne slik at det lignet kom lekende lett for meg og snart begynte jeg å føle at det kom altfor lett. I de øvre tenårene visste jeg at jeg kunne tegne hva jeg ville slik at det lignet. Ja, hvis jeg virkelig tok meg tid til det, ville jeg kunne kopiere virkeligheten ned i dens minste detalj. Tilsynelatende.

Ettersom årene gikk, begynte denne kopieringen å føles stadig mere meningsløs, fordi samtidig som jeg altså hadde muligheten til å etterligne naturen selv - uten farger, riktignok, da jeg kun jobbet i sort og hvitt og alle gråtoner der i mellom - kunne jeg ved selvsyn konstatere at uansett hvor dyktig en kunstner kunne være, ville selv det minste glimt av ekte, levende natur overstråle all kunst. Om det altså var dette som skulle være kunstens mål. Å etterligne.

Det var på dette stadiet jeg begynte å innse at det jeg holdt på med var en iskald lek med døde former. Streken var perfekt, men det fantes ikke liv. Resultatet var dødt og ethvert barn laget mere spennende og levende kunst enn det jeg presterte. Så maktet jeg da heller ikke å kalle det kunst, i høyden kunstferdigheter.

Som en utvei overgav jeg blyanten og gav meg fargene i vold, for å begynne på nytt med rent bord. Med blanke ark og malerpensler til...

Arbeidet med maleriet foregikk i enkelte intensive perioder, ofte med års pauser i mellom. I løpet av de siste par tiårene har grunnen til dette til dels vært at jeg har jobbet temmelig intenst med illustrasjon og politisk karikatur som etterhvert ble mitt levebrød, men jeg kom alltid tilbake til maleriet og hadde en følelse av at jeg jobbet meg gjennom den moderne kunsthistorien, men det jeg gjorde var nok heller å jobbe meg gjennom det jeg hadde av figurativt i meg. Det var ikke bare så enkelt at jeg kunne beslutte meg for å male abstrakt, ikke om jeg skulle være ærlig. Det kom alltid et slags motiv i mellom.

I den siste perioden som begynte på sensommeren 2005 og varte fram til våren 2006, brøt jeg endelig gjennom etter å ha malt nesten hundre lerreter på de få månedene. Jeg nådde fram til det rent abstrakte, renset for ethvert motiv.

Igjen - hvorfor?

Først gjelder det å forstå det mediet man jobber med. Det er ikke tredimensjonelt, slik våre fysiske omgivelser er; det er todimensjonelt. Det har ikke dybde. Vi som tegner og maler jobber på flater. På platte overflater. Den dybden betrakteren mener seg å kunne se i kunstverket, den stoffligheten og bevegeligheten, alt dette er illusjoner. Illusjonen av dybde skapes først og fremst ved perspektivlinjer. Dette kan igjen fremheves ved hjelp av komposisjonen og ved fargevalg, men dybden er og forblir illusorisk.

Det interessante er å se når sentralperspektivet kom inn i bildet - alle ordspill tatt i betraktning. Som mange vet, skjedde dette under Renessansen. Man kjente til sentralperspektivet også før dette men det ble ikke brukt. Men samtidig med dette kom også den moderne kjøpmannsånd, eller kapitalisme om man vil, og detroniseringen av religionen til fordel for den sekulære vitenskapen. Mennesket begynte å oppdage sine omgivelser og sin evne til å manipulere disse. Det fravristet Gud litt av Hans allmektighet. 

Det kan diskuteres hvor stor rolle kunsten spilte i dette paradigmeskiftet men jeg er overbevist om at dens rolle var betydningsfull. De store renessansemalernes bilder påvirket langsomt menneskenes evne til å se og folk begynte å bli seg bevisste sine omgivelser. Man begynte å oppleve fysiske avstander, hjulpet av sentralperspektivet, og der i gjennom begynte tiden å få mere makt. Tid og rom henger nøye sammen og jo mere vi er oss bevisste rommet, desto mere vil vi bli fanger av tiden. Hanegal og solnedgang ble erstattet av mekaniske urverk som tikket opp våre forgjengelige liv til støv.

Vi vil gjerne tro at mennesket ikke har forandret seg nevneverdig gjennom historien, men for å holde fast ved denne troen, må vi lukke øynene for meget. Det burde være en selvfølge at mennesker som ikke lever under vårt tidspress, vil forholde seg til virkeligheten på en annen måte enn vi gjør det. De vil ha andre prioriteringer, andre vurderinger av hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Muligheten for at de mentale forskjellene stikker dypere enn hva vi aner ved første blikk, er så absolutt til stede.

I dag tror jeg at menneskeheten bokstavelig talt ikke ser skogen for bare trær. Vi vandrer til en stor grad sovende gjennom virkeligheten, bedøvet av alle sanseinntrykk og i en forstand ser vi ikke lenger det vi ser. Dybdeperspektivet er blitt en vanesak og vi registrerer ikke lengre objektene slik de virkelig er, hvordan de forholder seg til oss og vi til dem. Så paradoksalt det enn kan virke, så har vi abstrahert virkeligheten slik at den nå er blitt uvirkelig for oss. Derav følger vårt fremmedgjorte forhold til naturen med de katastrofale følger dette har fått og antagelig vil få. Hva som er virkelig for oss, er våre egne begjær som vi ikke en gang er oss bevisste, men som styrer våre liv og handlinger og dermed gjennomsyrer verden. Samtidig er denne verdenen blitt halvt uvirkelig, et flimmer vi beveger oss halvt svimeslåtte igjennom.

Kunsten har blitt redusert til en intellektuell kommentar til alt dette, men en kommentar som ikke gjennomskuer.

Igjen kommer et paradoks. Får å gjenoppdage virkeligheten ad kunstnerisk vei, må vi nå fram til det sant abstrakte. I dette ligger nemlig virkelighetens kjerne. 

Folk spør ofte om hva kunstverket skal forestille eller hva det betyr, hva kunstneren vil si med sitt verk. Mitt svar bruker å være: Ingenting. Jeg vil ikke si noe og det forestiller ikke annet enn det det er. Hvis jeg maler transparente strukturer i grønne nyanser, så er det hva det er. Hverken mere eller mindre. Det har ingen historie å fortelle og det er ingen kommentar man skal fortolke på rett måte. Det er hva det er. Hverken mere eller mindre. Jeg maler ikke mine sinnstemninger i en slags sjelelig onani. Jeg forsøker kun å forstå hva farger og former sier. 

Så de sier altså noe?

Ja, de gjør det, men språket de taler kan ikke lett oversettes. Vi burde heller lære oss språket. Vårt eget, jordiske har ikke dekkende begrep.

Dette virker naturligvis som oversvømmende svada fra lett forvirrede hjerner, men hvis vi tenker oss om, hva forestiller egentlig naturen? Hva forestiller et tre? En sky? Hva forestiller reflekser i et vannspeil? Hva forestiller en stens overflate? Hva forestiller skyggene om kvelden?

Ja, svaret er det samme som jeg gir: Ingenting. Eller: de forestiller alt og alle ene og alene seg selv. Slik er det også med sann abstrakt kunst. Den forestiller seg selv. Ikke annet. Ikke mindre. 

Musikk forestiller egentlig også kun seg selv. Vi kan leke oss med at visse instrumenter skal forestille Peter og andre Ulven, men de som aldri har lest programbladet, kan fortsatt nyte av Peter og Ulvens musikalske harmonier og klanger. De har en ubestridelig verdi i seg selv. 

Abstrakt kunst er meditasjonsobjekter. Meditasjoner over virkeligheten. 

Det vi kan håpe på er at den som utsettes for påvirkning av slik kunst over lang tid, ganske umerkelig vil gjennomgå en ørliten forandring i sitt syn på virkeligheten. Ingenting dramatisk og omveltende og forandringen vil kanskje gå umerket hen, men den vil ha skjedd. En dråpe har falt og arbeidet med å hule ut stenen har begynt. 

Det er ikke sentralperspektivet vi burde bry oss med, men heller evighetsperspektivet.

Når alt dette er sagt, er det naturligvis ikke slik at det abstrakte nødvendigvis er kunstens ultimate form. Snarere er det bare enda et skritt på en uendelig rekke av transformasjoner.

Wilfred Hildonen

Mellom romantikere og realister

Mennesket tenderer til å pendle mellom diametralt motsatte ytterligheter i det meste det foretar seg, så også i kunsten. Opp gjennom kunsthistorien har disse ytterlighetene fått forskjellige betegnelser men la oss for enkelthets skyld holde oss til begrepene romantikk og realisme.


Nylig kom jeg over fenomenet Sand, en norsk familie som produserer pompøs, kitschbetonet kunst som en del kritikere ikke anser er kunst i det hele tatt, men kun en lukrativ forretningsvirksomhet på det kreative feltet. Det må så være men det virker som familiemedlemmene selv oppriktig tror at det de holder på med er kunst. 

Et forsøk til definisjon av hva som er kunst og hva som ikke er det, er antagelig dømt til å mislykkes. Det beste er antagelig å ty til det samme som språkforskere gjør når det gjelder hva som er språk og hva som ganske enkelt er en dialekt av et språk; man lar folkegruppen som taler det avgjøre. Hvis de anser at det de taler er et språk, så er det det. 
Dermed må det Sandmennene produsere være kunst såfremt de virkelig er overbevist om at det er det. 

Spørsmålet er om det ikke igjen er et av uttrykkene for en av menneskehetens evindelige pendelsvingninger. Uttalelser fra Vebjørn og Aune Sand samt kvinnen i deres krets, Marianne Aulie, kan tyde på at vi her har å gjøre med en slags nyromantikere. Dagens kunst er kjønnsløs, mener de, den mangler kraft og djervhet. Store fakter og store ord uttalt i dypeste alvor og kanskje med dirrende stemmer. Det blir lett patetisk, et ord som stammer fra det greske patos som betyr lidelse, med følelse, noe som etterhvert har fått betydningen svulstig, høyttravende og pompøst, kanskje med rette. Men under svulstigheten ligger det kanskje en oppriktig følelse som vi burde ta på alvor.

Kan man ta de på alvor? Ja, det burde man i like høy grad som man tar romantikkens motsatte ytring på alvor - realismen. Her tenker jeg ikke på begrepet i betydning å male realistisk, altså skape naturtro etterligninger av virkeligheten rundt oss, men snarere på måten vi forholder oss til den samme virkeligheten på. 
Romantikerne ønsker å oppløse seg selv i et ekstatisk favntak med virkeligheten, for om mulig å bryte gjennom til en mere intens og sannere eller "høyere" opplevelse av denne, mens realistene søker å opprette en nøktern avstand til virkeligheten, slik at man kan betrakte den om mulig fordomsfritt og på den måten forsøke å forstå den. En holdning som er beslektet med vitenskap. Den romantiske holdningen er mere i slekt med religiøs mystikk og magi.

Vi finner lignende motsetninger innenfor andre områder. De kom til uttrykk gjennom 60-tallets studentrevolusjonære på den ene siden og virkelighetsfjerne blomsterbarn på den andre. Vi finner dem igjen i den amerikanske striden mellom darwinister og tilhengere av såkalt intelligent design, altså at alt er skapt etter Guds plan. Via vitenskap og religion kommer ytterlighetene igjen til uttrykk.

Jeg ble berørt av disse motsetningene under min ungdoms og ynglingetid på 60- og 70-tallet. Man møtte hele tiden grupper som ville dra deg enn i den ene retningen, så i den andre, og alle var de like helfrelste og hellig overbeviste om at de og bare de hadde innsett sannheten, enten den nå innebar at man måtte finne sitt mantra og mumle aooooom med korslagte ben eller at man måtte lese nøye gjennom Maos lille røde og gå i takt på klassekampens grunn. Intet av dette fristet og jeg falt mellom alle stolene og ble en av de mange ensomme ulvene som av og til støtte på hverandre gjennom tilværelsen og som gjenkjente hverandre på grunn av utenforskapets usynlige kainsmerke.

Men dette utenforskapet førte også til at jeg begynte å innse det absurde i disse motsetningene. Det begynte å bli klart at det umulig kunne forholde seg slik de rettroende forestilte seg, at de og de alene hadde rett og alle andre feil. Tvert i mot begynte jeg å innta den kjetterske holdningen at der fantes mange muligheter for at alle parter kunne ha noe rett og noe feil, men at det uansett ville bli feil dersom man ensidig tviholdt på det som man trodde var rett og lukket øynene for det som så åpenbart var feil.

Når jeg leser om hva de enkelte Sandmennene tenker og tror på, synes jeg at deres meninger ligger farlig nær mine egne og jeg må spørre meg om jeg tilhører samme menighet. Jeg tror imidlertid ikke det, da de nettopp tilhører en slik gruppe som er fullt og fast overbevist om at de og de alene har rett og de andre - i dette tilfellet realistene som innbefatter stort sett det ganske norske åndsliv, kanskje med unntak for Nerdrum og hans kloner - har feil.

Jeg anser på linje med romantikerne at mye i den moderne kunsten forfeiler sitt mål, å skape noe som betyr noe utover det å kommentere hendelser og problemstillinger i samtiden, på en mere eller mindre finurlig måte.
Et eksempel; på Kiasma, muséet for samtidskunst i Helsingfors, så jeg en gang en mobil skulptur som bestod av to rader mindre grantrær montert på skinner. Dette var anrettet slik at trærne reiste seg og la seg ned igjen. Og hva betød så dette? Jo, det var en kommentar til ødeleggelsen av skog og natur.

Jaha. Morsomt. Gjesp.

Så langt er jeg enig med disse romantikerne. Men betyr det at jeg vender den moderne kunsten ryggen og kaster meg over en antatt gylden fortid da alt var så mye bedre? Nei. Anser jeg at kunsten må bli mere kjønnslig og at det som skal til er svulstige ord uttalt med dirrende underleppe og enda større fakter? Nei.

Jeg mener at vi må trenge dypere inn i virkeligheten. Vi må begynne å se under overflaten. Men dette kan vi ikke gjøre via å utslokke vår bevissthet. Følger vi den veien irrer vi oss bare bort og finner hverken ut eller inn.

Vi må begynne å innse at motsetningene er bare tilsynelatende, at det er vi som skaper dem ved å gi oss hen til dem. Vi må søke etter å oppheve paradoksene og dette gjøres kanskje best ved å akseptere dem slik de er og la dem bero.

Romantikerne må innse at intensitet ikke nødvendigvis er synonymt med kjønnslighet. Realistene burde kanskje føle litt mere og ikke redusere kunsten til en lek med begreper. Romantikerne ville kanskje ha godt av litt distanse, først og fremst til seg selv. Realistene kunne kanskje tjene på å bli mere kroppslige og ikke være så mye hjerne.


Wilfred Hildonen


© Wilfred Hildonen